Skogstur

Kosetur

Klassen dro samlet til Bjørkestølen som ligger under Storehaugen, der skulle vi være samlet i 2 dager. Vi hadde blitt delt opp i grupper på forhånd som vi skulle sove sammen med og lage egne leirplasser og selvlagd mat. Tredje dagen skulle alle ha ett solodøgn hver der vi skulle overnatte helt alene i skogen og klare oss selv. Den siste dagen skulle vi samles innad i gruppa igjen og reise hjem dagen etterpå. Dette var en hyggelig tur som inneholdt mye vedsanking og matlaging. Målet for turen var å kose seg og lære mye om grunnleggende friluftsliv. Vi lærte bl.a. hvordan man lagde sjusteinsovn, kokegrop, badstu, sollur, kullstifter, gapahuk etc.

Naturlig ovn. Bilde: Jonas Lillebø

Kokegrop:

Kokegrop brukes for å tørrkoke innpakket mat. Det tar ofte lang tid, men er en fin måte til å tilberede poteter, kjøtt og fisk f.eks. Noe som kan være vanskelig og få gjort på et bål. Vi tilberedet et 3kg stort lammelår og la det oppe i kokegropa. Det ble en suksess og var noe av det beste jeg hadde spist på tur noen sinne!

Laging av kokegrop:

Illustrasjon av kokegrop trinn for trinn. Kilde: Mytting, 2005

1. Man graver et stort hull i jorda. Det bør ikke være for stort, men slik at du får pakket steiner rundt maten du har oppi. Ta vare på torven du graver opp, det skal brukes senere.

2. Deretter finner du store steiner til å dekke hele gropa, plasser dem i bunn og på sidene.

3. Så lager man et stort på bål nede i gropa. Pass på at det blir godt og varmt og la bålet brenne opp. Dette gjør at steinene oppe i gropa skal blir varme.

4. Når bålet er brent opp og steinene er varme nok, fjerner man evt. store rester og glørne fra gropa. Så legger man den innpakket maten i folie ned i gropa.

5. Maten i folien blir dekket til med de varme steinene. Så tetter man toppen av gropa med gresstorv. Pass på at det blir helt tett og at ikke noe røyk fyker opp. Det skal være helt lufttett for at gropa skal holde mest mulig på varmen.

6. Når maten har fått godgjort seg lenge nok, graver du opp maten igjen. Koketiden kan variere fra 20 minutter til 3 timer ut i fra hva slags mat du lager. Lammelåret vårt på 3kg, brukte ca 3 timer og ble helt perfekt!

Kilder:

Mytting. I. (2005) Friluftsliv. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Veiledertur med kano på Veitastrondsvatnet

Kanotur

Veitastrondsvatnet. Bilde: Gjermund Engh

Vi skulle padle kano på Veitastrondsvatnet. Dette var i sent oktober og vannet var svært kaldt. Bruk av kano på veiledertur hadde aldri vært gjennomført før og lærerne var litt tvilsomme til turen, men vi fikk lov til å gjennomføre den. Vi var 6 stykker som dro på tur og brukte tre kanoer. Jeg og de to veilederne fra B3 friluftsliv hadde henholdsvis god padleerfaring fra før av og gikk sammen med hver vår B1 student i hver vår kano. Dette gjorde at det var tryggere å padle. Vi padlet to og to og holdt oss maksimum 10 meter i fra land hele tiden. Vi hadde ikke klart å svømme langt i det iskalde vannet. Vi hadde medvind med oss den første dagen, så da gikk det raskt før vi var framme til leirplassen. Vi var heldig med været under hele oppholdet, men det hadde regnet ganske mye tidligere og vi hadde vanskeligheter med å finne tørr ved til å fyre bål. Andre dagen hadde vi tenkt å padle et stykke videre innover Veitastrondsvatnet. Det blåste mye og sjøen var veldig urolig så vi padlet bare et lite stykke før vi valgte å snu og sov på den samme leirplassen. Siste dagen var det strålende sol og nesten flat vann. Som resulterte i at vi kunne padle en kortere tur hjem igjen. Mens vi padlet øvde vi på ulike tak for å styre kanoen. Å padle kano kan være vanskeligere enn man tror, det kan fort gå litt i sikk-sakk de første turene. Det er alltid den bak som har ansvaret for å styre, mens den fremste skal fungere som motor og speider. Her har jeg forklart 3 ulike måter man kan styre på.  

Styretak:

Illustrasjon: Mytting, 2010

Det fungerer som et vanlig drivtak, men på slutten så vrir du årebladet 90 grader slik at det blir liggende inntil båtsiden bak padleren som et ror. Da holder du igjen kanoen og den svinger til samme side som du har åra på.

J-tak:

Illustrasjon: Mytting, 2010

Svinger til samme side som den bakerste padleren har åra på. J-tak har fått navnet fordi taket ser ut som en J når du utfører det fra kanoen. Starter som et vanlig drivtak, men årebladet roteres utover på skrått vekk fra båten. Åra blir vendt til rorposisjon og presses utover. Svingeffekten blir større jo mer bladet blir presset utover fra båtsiden. Med dette taket mister man mindre framdrift og det er lettere å justere kursen raskt.

Sveipetak:

Illustrasjon: Mytting, 2010

Brukes for å svinge til motsatt side av den bakerste personens sitt åretak. Nesten det samme som drivtak, men åra går i en bue ut fra ripa på kanoen og avsluttes inntil båtsiden bak. Dette blir brukt for å bue rundt hindringer eller når vi skal legge til land. 

Her er en kul film som Niklas Fjellet laget fra turen! Enjoi :)

Kilder:

Mytting. I. (2005). Friluftsliv. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Mytting. I. (2010). Friluftsliv. 2. opplag Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Film: http://www.youtube.com/watch?v=7XEfHQOv6KU&feature=youtu.be 

Fil

Bretur

Avansert brevandring

Vi reiste til Jostedalen i pøsende regnvær der vi skulle gå på bre og sove i campinghytter i fem dager. Grunnen til at vi bodde i hytter var fordi da hadde vi muligheten til å tørke klær. Noe som vi var svært glade for, regnet plasket ned hver kveld. Første dag var vi på vei inn til Nigardsbreen, da hadde det regnet en god stund og vi kunne se flere bekker renne ned langs dalsidene. Det var unormalt mye vann som fosset ned fra fjellet. Dette gjorde det farlig for oss å gå inn til breen. Faren for jordskred var betydelig høy, vi observerte til og med flere steinras. Vi tok ingen sjanser og valgte å snu. Dette var alpine farer som veilederne våre var obs på. De andre dagene fikk vi godt på breen hver dag. Vi lærte hvordan man ferdes på bre ved å gå i taulag. Gjennomførte kameratredning, klatrer i sprekker og lærte utrolig mye om breen.

Nigardsbreen. Foto: Lena Straume

Turister på bre var noe vi så hver dag og noen ganger var det svært trafikkert enkelte steder på breen. Turistene hadde nokså enkelt utsyr på seg. Ikke var de godt nok påkledd heller, men de skulle heller ikke gå så langt. Olabukser og simple joggesko er ikke akkurat ideelt hvis man skal ferdes på bre. Man kan fort bli vått og kald, breen er også ofte veldig skitten på høsten. De hadde seletøyet og stegjern som var veldig enkelt, i tillegg gikk de veldig mange i taulaget med tett avstand mellom hverandre. De hadde forhåpentligvis en breguide med lang erfaring som gjorde sikre veivalg og hadde kontroll på turistene sine.

Folksomt. Foto: Lena Straume

Vi derimot, skulle utforske breen mer enn det turistene gjorde. Før vi skulle gå på bre hadde vi fått utdelt en del mer avansert utstyr som vi skulle ha på oss for å kunne gå sikkert i taulaget. Seletøyet vårt bestod av en kombinasjon mellom en bryst- og sittesele. Festepunktet til tauet var da mer midt på tyngdepunktet til kroppen. Hvis man skulle falle ned en sprekk ville man henge mer «behagelig» og sikkert. Stegjerna hadde vi stilt inn på forhånd så de passet fjellskoa våre. Vi hadde hver vår isøks og hjelm på hodet. Solbriller var veldig viktig og ha på, faren for å bli snøblind er stor når man ferdes så lenge på bre i flere dager. 

Kameratsjekk og terping på knuter. Foto: Lena Straume

Forankring mellom bryst- og sittesele. Foto: Lena Straume

Vi var 5 stykker i taulaget, hver person utstyrt med isskruer, slynger og karabiner slik at vi kunne skru sikringer og gå på utfordrende steder i isen. Sikkerhet står mye i fokus når man ferdes på bre og vi var nøye med alle sikringer som ble gjort. Hver gang vi skulle gå opp på breen utførte vi kameratsjekk på hverandre for å sjekke at selen og tauet var festet riktig. Til tider var det mye som skulle knytes i starten, men etter hvert ble alt automatisert og jeg følte meg trygg på alt utstyret.

Innhekting i isskrue. Foto: Lena Straume 

Blomster

Jeg kunne ikke være med på høyfjellsturen, men har valgt ut 10 pensumarter fra tidligere ekskursjoner som vi har vært på. Fra Anestølen og Molden.  

Morenerygg:

Innsiden av en morene. Bilde: Jonas Lillebø

Sidemorene som strekker seg nedover dalen. Bilde: Victoria Rønback

    

I dalen ved Anestølen hadde isen bygget opp mange morenerygger. De var avlange og bestod av løsmasse som isen har dratt med seg når den har vokst. De fleste morenene var sidemorener, de dannes ved at isen etterlater løsmasse langs kanten av isbreen når den beveger på seg.  Ved morenen var det masse runde steiner som er blitt formet av vannet som har smeltet fra isen. Morener som går på tvers foran der breen har gått kalles endemorener. Morener dannes ved at isen skyver og presser løsmateriale opp og det samler seg. Morener kan vi finne over hele landet, der isen har ligget og smeltet for flere tusen år siden.

Stornesle:

Bilde: Jonas Lillebø

Nitrofil, nitrogenelsker. Brennesle. De sies at der er en manndomsprøve og prøve å  spise planten.

Stornelse er en nitrofil plante, den elsker nitrogen. Finnes ofte ved dyr som geiter. Fordi avføringa fra dyra gjør at jorda er god å vokse i. Det er en type brennesle som inneholder mye C vitaminer og egner seg godt til å lage te og suppe. Det sies at det er en manndomsprøve å spise bladet uten å brenne seg.  Planten kan brukes til veldig mye forskjellig medisinering. Den er bra for det meste og det skader ikke og spise for mye av den. Flere leger og vitenskapsmenn har anbefalt nesle mot nesten alle sykdommer, blant annet hudutslett, lungehinnebetenelse, kronisk hoste og leddgikt. Stornesle er en flerårig plante og kan bli opptil 1,5 meter høy. Betraktes som et ugress og finnes over hele landet.

Føllblom: Leontodon autumnalis

Bilde: Jonas Lillebø

Tilhører kurvblomstfamilien, ligner veldig på løvetann og slekter med fjellsveve. Det som skiller dem er at Føllblom ikke har hår på stilken. Stengelen er forgrenet med flere kurver og bladskjell øverst. Den har dypt innskårne kronblad som ligner veldig på løvetannblad. Det er en flerårig urt som kan bi opp til 40 cm høy og vokser som ugress på næringsrike enger og beitemark.

Blåklokke: Campanula rotundifolia

Bilde: Jonas Lillebø

I høyfjellet vokser blåklokkene ofte mer samlet og er større.  Den tilhører klokkefamilien og kan bli opp til 40cm høy. Den klarer seg på næringsfattig grunn som på fjellet og på kysten.  Den ser ut som en klokke med en femfliket blå krone og det kommer en vislende lyd hvis man rister på en bukett med Blåklokker. Bladene visner gjerne bort før blomstring.

Øyentrøst: Euphrasia stricta

Bilde: Jonas Lillebø

Planten kalles halvparasitt fordi den hekter seg på andre planter og suger næring. Det er en ettårig plante med grenet stengel og kan bli opp til 25cm høy. Det er en vakker blomst med en lang hvit krone med fiolett overleppe og en gul flekk på underleppen. Bladene er motsatt eggeformete med 3-6 spisse tenner på hver side. En kollektivart som vokser i klynger og har et stort rotnett. Trives best i næringsfattig eng og beitemark, tørre bakker og fjellenger.

Stjernesildre: Saxifraga stellaris

Bilde: Jonas Lillebø

I fjellet betegnes planten som den mest vanlige sildrearten. Har alltid rennende vann ved seg og vokser på fuktige steder. En plante som tilhører sildrefamilien. Fem spisse kronblad gjør at den ligner en stjerne, gule flekker på kronbladene. Vanlig i hele landet.

Duskull: Eriophorum angustfolium

Bilde: Jonas Lillebø

Flerårig urt med underjordiske utløpere. Blir opp til 30 cm høy og tilhører starrfamilien. Bladene er linjeformede og mørkegrønne. Blomsterdekket er omdannet til lange hvite hår. Disse hvite hårene har frø som sprer seg med vinden. Vokser i hele landet på myrer og andre våte steder.

Tepperot: Potentilla erecta

Bilde: Jonas Lillebø

Ser ut som smørblomst. Kryper bortover bakken som en rot, men blomsten kan bli 30 cm høy. Teppe betyr å sette tapp, dvs. stoppe. Det sies at blomsten kan hjelpe til å stoppe diare, den inneholder mye garvesyre. Tepperot er god for mage og fordøyelsesplager. Rødfargen på roten ligner på blod. Den vokser flerårig i fjellbjørkeskog og snøleier. Vokser i myrenger, heier, bakker, lysåpne skoger og oftest på næringsfattig jord.

Torvmose: Sphagnales

Torvmosen vokser i tette tuer og består av en stengel med 

korte sideskudd i fem rekker. Desinfiserende og vokser på 

fuktig grunn.  Tar opp vann og næring gjennom overflaten.  

Har ikke røtter, men et svamplignende vev som absorberer 

vannet. 90 % av plantens vekt er vann.

Bilde:  http://www.flickr.com/photos/bushman_k/6288352137/

Ryllik: Achillea millefolium

Bilde: Jonas Lillebø

En aromatisk duftende urt som kan f.eks. brukes som snus. Hvit. Vokser på eng, beitemark, åkrer og tørre steder. Tilhører kurvblomstfamilien, vokser flerårig og kan bli en halv meter høye. Bladene er langstrakte og finnete. Stengelen er mykt lodne. Den har mange små kurver som sitter i halvskjerm. Hver kurv har 3-5 hvite eller rødlige tungeformede kantblomster.

Kilder:

Trømborg, D. (2006). Geologi og Landformer i Norge. Oslo: Landbruksforlaget.

Lippert, W. & Podlech, D. (2001) Blomster. Cappelens forlag AS

http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/urti_dio.htm

http://www.rolv.no/urtemedisin/artikler/urti_dio/art1.htm 

Vannet er iskaldt!

Godværet var med oss gjennom hele turen. Det var sterkt solskinn fra en skyfri himmel og omtrent vindstille hver dag. Dette gjorde det enkelt og raskt for oss å padle over sjøen til der vi skulle slå leir. Hadde sjøen vært tøffere, måtte vi hatt padlet langs land og brukt mer tid og krefter på å komme fram. Vi rullerte innad i gruppa på hvem som padlet sammen, så alle fikk prøvd å padle bakerst og fremst. Den som padlet bak styrte, mens den som padlet foran skulle være motor. Den bakerste hjalp også til med fremdriften, men hovedfokuset var å holde takten til den foran og holde kanoen på rett kurs. Sola gjorde at temperaturen i vannet ikke var så ille. Noe som var til stor hjelp når vi skulle gjennomføre kanovelt. Kanovelt Før man padler bør man ha øvd på kameratredning. Det er viktig å kunne hvordan man tømmer kanoen for vann og hvordan man kommer seg opp igjen hvis ulykken er ute. Man blir fort nedkjølt hvis man blir liggende lenge uti vannet eller man må svømme til land. En kano vil aldri synke selv om den ligger opp ned i vannet. «Best og sikrest tømmer vi en veltet kano ved hjelp av kameratbåt.» (Mytting s. 166, 2005) For å gjennomføre og øve på en kameratredning er det enklest at det ligger to i vannet og at det er to stykker i den reddende båten. Den veltede kanoen bør vris slik at bunnen av båten vender opp. Den reddende kanoen stiller seg på tvers foran den veltede kanoen. Slik at enden av den veltede kanoen peker mot midten av redningskanoen. En person svømmer i enden av kanoen og legger seg oppå den, slik at kanoen blir høyere foran og stiger opp av vannet. Den andre personen i vannet hjelper til med å få fronten av kanoen opp på ripa til redningskanoen. Personen som sitter bakerst i redningskanoen drar kanoen opp på tvers og venter med å snu kanoen til alt vannet har rennet ut. De som ligger i vannet holder seg fast i endene på redningskanoen. Når kanoen er snudd skyves den ut på vannet igjen og plasseres parallelt med redningskanoen. De to i redningskanoen holder begge kanoene stødig slik at de to i vannet kan klatre om bord en om gangen. Kilder: Mytting. I. (2005). Friluftsliv. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.