Bretur

Avansert brevandring

Vi reiste til Jostedalen i pøsende regnvær der vi skulle gå på bre og sove i campinghytter i fem dager. Grunnen til at vi bodde i hytter var fordi da hadde vi muligheten til å tørke klær. Noe som vi var svært glade for, regnet plasket ned hver kveld. Første dag var vi på vei inn til Nigardsbreen, da hadde det regnet en god stund og vi kunne se flere bekker renne ned langs dalsidene. Det var unormalt mye vann som fosset ned fra fjellet. Dette gjorde det farlig for oss å gå inn til breen. Faren for jordskred var betydelig høy, vi observerte til og med flere steinras. Vi tok ingen sjanser og valgte å snu. Dette var alpine farer som veilederne våre var obs på. De andre dagene fikk vi godt på breen hver dag. Vi lærte hvordan man ferdes på bre ved å gå i taulag. Gjennomførte kameratredning, klatrer i sprekker og lærte utrolig mye om breen.

Nigardsbreen. Foto: Lena Straume

Turister på bre var noe vi så hver dag og noen ganger var det svært trafikkert enkelte steder på breen. Turistene hadde nokså enkelt utsyr på seg. Ikke var de godt nok påkledd heller, men de skulle heller ikke gå så langt. Olabukser og simple joggesko er ikke akkurat ideelt hvis man skal ferdes på bre. Man kan fort bli vått og kald, breen er også ofte veldig skitten på høsten. De hadde seletøyet og stegjern som var veldig enkelt, i tillegg gikk de veldig mange i taulaget med tett avstand mellom hverandre. De hadde forhåpentligvis en breguide med lang erfaring som gjorde sikre veivalg og hadde kontroll på turistene sine.

Folksomt. Foto: Lena Straume

Vi derimot, skulle utforske breen mer enn det turistene gjorde. Før vi skulle gå på bre hadde vi fått utdelt en del mer avansert utstyr som vi skulle ha på oss for å kunne gå sikkert i taulaget. Seletøyet vårt bestod av en kombinasjon mellom en bryst- og sittesele. Festepunktet til tauet var da mer midt på tyngdepunktet til kroppen. Hvis man skulle falle ned en sprekk ville man henge mer «behagelig» og sikkert. Stegjerna hadde vi stilt inn på forhånd så de passet fjellskoa våre. Vi hadde hver vår isøks og hjelm på hodet. Solbriller var veldig viktig og ha på, faren for å bli snøblind er stor når man ferdes så lenge på bre i flere dager. 

Kameratsjekk og terping på knuter. Foto: Lena Straume

Forankring mellom bryst- og sittesele. Foto: Lena Straume

Vi var 5 stykker i taulaget, hver person utstyrt med isskruer, slynger og karabiner slik at vi kunne skru sikringer og gå på utfordrende steder i isen. Sikkerhet står mye i fokus når man ferdes på bre og vi var nøye med alle sikringer som ble gjort. Hver gang vi skulle gå opp på breen utførte vi kameratsjekk på hverandre for å sjekke at selen og tauet var festet riktig. Til tider var det mye som skulle knytes i starten, men etter hvert ble alt automatisert og jeg følte meg trygg på alt utstyret.

Innhekting i isskrue. Foto: Lena Straume