Skogstur

Kosetur

Klassen dro samlet til Bjørkestølen som ligger under Storehaugen, der skulle vi være samlet i 2 dager. Vi hadde blitt delt opp i grupper på forhånd som vi skulle sove sammen med og lage egne leirplasser og selvlagd mat. Tredje dagen skulle alle ha ett solodøgn hver der vi skulle overnatte helt alene i skogen og klare oss selv. Den siste dagen skulle vi samles innad i gruppa igjen og reise hjem dagen etterpå. Dette var en hyggelig tur som inneholdt mye vedsanking og matlaging. Målet for turen var å kose seg og lære mye om grunnleggende friluftsliv. Vi lærte bl.a. hvordan man lagde sjusteinsovn, kokegrop, badstu, sollur, kullstifter, gapahuk etc.

Naturlig ovn. Bilde: Jonas Lillebø

Kokegrop:

Kokegrop brukes for å tørrkoke innpakket mat. Det tar ofte lang tid, men er en fin måte til å tilberede poteter, kjøtt og fisk f.eks. Noe som kan være vanskelig og få gjort på et bål. Vi tilberedet et 3kg stort lammelår og la det oppe i kokegropa. Det ble en suksess og var noe av det beste jeg hadde spist på tur noen sinne!

Laging av kokegrop:

Illustrasjon av kokegrop trinn for trinn. Kilde: Mytting, 2005

1. Man graver et stort hull i jorda. Det bør ikke være for stort, men slik at du får pakket steiner rundt maten du har oppi. Ta vare på torven du graver opp, det skal brukes senere.

2. Deretter finner du store steiner til å dekke hele gropa, plasser dem i bunn og på sidene.

3. Så lager man et stort på bål nede i gropa. Pass på at det blir godt og varmt og la bålet brenne opp. Dette gjør at steinene oppe i gropa skal blir varme.

4. Når bålet er brent opp og steinene er varme nok, fjerner man evt. store rester og glørne fra gropa. Så legger man den innpakket maten i folie ned i gropa.

5. Maten i folien blir dekket til med de varme steinene. Så tetter man toppen av gropa med gresstorv. Pass på at det blir helt tett og at ikke noe røyk fyker opp. Det skal være helt lufttett for at gropa skal holde mest mulig på varmen.

6. Når maten har fått godgjort seg lenge nok, graver du opp maten igjen. Koketiden kan variere fra 20 minutter til 3 timer ut i fra hva slags mat du lager. Lammelåret vårt på 3kg, brukte ca 3 timer og ble helt perfekt!

Kilder:

Mytting. I. (2005) Friluftsliv. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Veiledertur med kano på Veitastrondsvatnet

Kanotur

Veitastrondsvatnet. Bilde: Gjermund Engh

Vi skulle padle kano på Veitastrondsvatnet. Dette var i sent oktober og vannet var svært kaldt. Bruk av kano på veiledertur hadde aldri vært gjennomført før og lærerne var litt tvilsomme til turen, men vi fikk lov til å gjennomføre den. Vi var 6 stykker som dro på tur og brukte tre kanoer. Jeg og de to veilederne fra B3 friluftsliv hadde henholdsvis god padleerfaring fra før av og gikk sammen med hver vår B1 student i hver vår kano. Dette gjorde at det var tryggere å padle. Vi padlet to og to og holdt oss maksimum 10 meter i fra land hele tiden. Vi hadde ikke klart å svømme langt i det iskalde vannet. Vi hadde medvind med oss den første dagen, så da gikk det raskt før vi var framme til leirplassen. Vi var heldig med været under hele oppholdet, men det hadde regnet ganske mye tidligere og vi hadde vanskeligheter med å finne tørr ved til å fyre bål. Andre dagen hadde vi tenkt å padle et stykke videre innover Veitastrondsvatnet. Det blåste mye og sjøen var veldig urolig så vi padlet bare et lite stykke før vi valgte å snu og sov på den samme leirplassen. Siste dagen var det strålende sol og nesten flat vann. Som resulterte i at vi kunne padle en kortere tur hjem igjen. Mens vi padlet øvde vi på ulike tak for å styre kanoen. Å padle kano kan være vanskeligere enn man tror, det kan fort gå litt i sikk-sakk de første turene. Det er alltid den bak som har ansvaret for å styre, mens den fremste skal fungere som motor og speider. Her har jeg forklart 3 ulike måter man kan styre på.  

Styretak:

Illustrasjon: Mytting, 2010

Det fungerer som et vanlig drivtak, men på slutten så vrir du årebladet 90 grader slik at det blir liggende inntil båtsiden bak padleren som et ror. Da holder du igjen kanoen og den svinger til samme side som du har åra på.

J-tak:

Illustrasjon: Mytting, 2010

Svinger til samme side som den bakerste padleren har åra på. J-tak har fått navnet fordi taket ser ut som en J når du utfører det fra kanoen. Starter som et vanlig drivtak, men årebladet roteres utover på skrått vekk fra båten. Åra blir vendt til rorposisjon og presses utover. Svingeffekten blir større jo mer bladet blir presset utover fra båtsiden. Med dette taket mister man mindre framdrift og det er lettere å justere kursen raskt.

Sveipetak:

Illustrasjon: Mytting, 2010

Brukes for å svinge til motsatt side av den bakerste personens sitt åretak. Nesten det samme som drivtak, men åra går i en bue ut fra ripa på kanoen og avsluttes inntil båtsiden bak. Dette blir brukt for å bue rundt hindringer eller når vi skal legge til land. 

Her er en kul film som Niklas Fjellet laget fra turen! Enjoi :)

Kilder:

Mytting. I. (2005). Friluftsliv. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Mytting. I. (2010). Friluftsliv. 2. opplag Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Film: http://www.youtube.com/watch?v=7XEfHQOv6KU&feature=youtu.be 

Fil

Bretur

Avansert brevandring

Vi reiste til Jostedalen i pøsende regnvær der vi skulle gå på bre og sove i campinghytter i fem dager. Grunnen til at vi bodde i hytter var fordi da hadde vi muligheten til å tørke klær. Noe som vi var svært glade for, regnet plasket ned hver kveld. Første dag var vi på vei inn til Nigardsbreen, da hadde det regnet en god stund og vi kunne se flere bekker renne ned langs dalsidene. Det var unormalt mye vann som fosset ned fra fjellet. Dette gjorde det farlig for oss å gå inn til breen. Faren for jordskred var betydelig høy, vi observerte til og med flere steinras. Vi tok ingen sjanser og valgte å snu. Dette var alpine farer som veilederne våre var obs på. De andre dagene fikk vi godt på breen hver dag. Vi lærte hvordan man ferdes på bre ved å gå i taulag. Gjennomførte kameratredning, klatrer i sprekker og lærte utrolig mye om breen.

Nigardsbreen. Foto: Lena Straume

Turister på bre var noe vi så hver dag og noen ganger var det svært trafikkert enkelte steder på breen. Turistene hadde nokså enkelt utsyr på seg. Ikke var de godt nok påkledd heller, men de skulle heller ikke gå så langt. Olabukser og simple joggesko er ikke akkurat ideelt hvis man skal ferdes på bre. Man kan fort bli vått og kald, breen er også ofte veldig skitten på høsten. De hadde seletøyet og stegjern som var veldig enkelt, i tillegg gikk de veldig mange i taulaget med tett avstand mellom hverandre. De hadde forhåpentligvis en breguide med lang erfaring som gjorde sikre veivalg og hadde kontroll på turistene sine.

Folksomt. Foto: Lena Straume

Vi derimot, skulle utforske breen mer enn det turistene gjorde. Før vi skulle gå på bre hadde vi fått utdelt en del mer avansert utstyr som vi skulle ha på oss for å kunne gå sikkert i taulaget. Seletøyet vårt bestod av en kombinasjon mellom en bryst- og sittesele. Festepunktet til tauet var da mer midt på tyngdepunktet til kroppen. Hvis man skulle falle ned en sprekk ville man henge mer «behagelig» og sikkert. Stegjerna hadde vi stilt inn på forhånd så de passet fjellskoa våre. Vi hadde hver vår isøks og hjelm på hodet. Solbriller var veldig viktig og ha på, faren for å bli snøblind er stor når man ferdes så lenge på bre i flere dager. 

Kameratsjekk og terping på knuter. Foto: Lena Straume

Forankring mellom bryst- og sittesele. Foto: Lena Straume

Vi var 5 stykker i taulaget, hver person utstyrt med isskruer, slynger og karabiner slik at vi kunne skru sikringer og gå på utfordrende steder i isen. Sikkerhet står mye i fokus når man ferdes på bre og vi var nøye med alle sikringer som ble gjort. Hver gang vi skulle gå opp på breen utførte vi kameratsjekk på hverandre for å sjekke at selen og tauet var festet riktig. Til tider var det mye som skulle knytes i starten, men etter hvert ble alt automatisert og jeg følte meg trygg på alt utstyret.

Innhekting i isskrue. Foto: Lena Straume