Klatretur til Frankrike

Perfekt avslutting på B3 Friluftsliv

Da var det klart for Friluftsliv B3s siste tur sammen. Det avslutta vi med 10 herlige dager i solfylte Frankrike med klatring og naturbasert turisme. Turen vår gikk til Correns som ligger i departementet Var. Der overnattet vi i telt i 10 dager på en koselig liten campingplass blant andre klatrere. Vi klatret hver dag utenom to hviledager som bestod av en sightseeingtur til byen Aix i Provence og en fottur i Europas største canyon i Verdon. Dette ble en svært vellykket tur og var en fin avslutning med friluftslivklassen.

Gry på vei oppover Un juste retour des choses Foto: Gjermund Engh

Byen Correns var en veldig fin liten koselig landsby. Det at vi var på et sted hele tiden førte til at vi fikk satt oss godt inn i den franske kulturen. Vi handlet på den lokale bakeren hver morgen, løp joggeturer, fikk opplevd villsvinslakt hos den lokale slakteren og så var vi på vinsmaking på en av vingårdene i området. Dette resulterte i at det ble en veldig bra reise, ikke bare med tanke på å klatre, men også det å kunne få andre inntrykk og opplevelser av et lite sted som Correns.

Verdon, Europas største canyon. Foto: Gjermund Engh

Correns er en landsby med 803 innbyggere. Befolkningsantallet er faktisk i økning pga. turismen og at alt de produserer skal være økologisk. Correns er faktisk den første byen i Frankrike som kalte seg «village bio». Det betyr at lansbyen bygger på nesten 100 % organisk landbruk. Landsbyen ble inspirert av regjeringens anbefalinger i 1997, og har siden vedlikeholdt landbruket uten pesticider, herbicider og kjemikalier (Bugada, 2010) Om organisk bruk i Correns, dyrkes det olivenolje, grønnsaker, honning, høner, ost og vin. På grunn av overgangen til organisk bruk har innbyggertallet nesten fordoblet seg på på 15 år. Dette styrker jo forholdet folk har til å leve sunnere. Vinprodusentene var de første til å gå over til organisk landbruk og etter det fulgte resten av landsbyens produksjon etter. Og i dag produserer vingårdene i området cote Provence ca. 8000hl organisk vin. (Francetvinfo, 2013)

Sveinung klamrer seg fast! Foto: Gjermund Engh

Klatrefeltet i Correns

Fra campingen tok det ca. 10 min å kjøre til klatrefeltet. Klatrefeltet lå inne i en nasjonalpark, så det var restriksjoner på hvor vi kunne oppholde oss. Det var satt opp doer og tilrettelagte stier på vei opp til klatrefeltet. Vallon Sourn var en vakker liten dal som bestod av 236 ruter fordelt på mer enn 5000 høydemeter med klatring. De fleste rutene klassen klatret var rundt 40m. Så det krevde at vi hadde med oss 70 og 80 meterstau. Det fantes klatreruter for alle nivåer, men flest rundt 6,7 og 8 på grunn a overheng. Jeg som ikke hadde klatret så mye før, følte at det var få ruter på mitt nivå. Uansett fikk jeg rask progresjon, noe jeg syntes var utrolig morsomt. Kalksteinen i fjellet gjorde at det var enklere å gripe tak og få god friksjon i veggen. Kalksteinen hadde en bløt og sanda konsistens og blir kalt for dolomittkalkstein. Provence var en gang dekket av hav, der sedimenter la seg i bunnen for 140 millioner år siden. Sedimentene ble sammenpresset, oppvarmet og løftet opp til overflaten. (Bugada, 2010) Den dag i dag er det fine klipper man kan klatre på. Av og til møter man lukt av krydderet provence når man klatrer i veggen pga. vegetasjon som blomstrer i fjellet.

Lunsjplassen vår. Foto: Gjermund Engh

Kilder:

Bugada, P. (2010) Climbing in Provence verte GDS Imprimeurs

Williams, R. (1997) Provence og Cote d’Azur. Gyldendal. Oslo 

Miralval provence (2014) hentet 25.11.14 fra http://miraval-provence.com/en/#Provence

Veiledertur til Store Haugmelen

Rikke og jeg skulle ha ansvaret for seks studenter fra B1 og B2 på en todagers veiledertur. Dette var en tur vi skulle planlegge helt selv og var en god erfaring som vi tok med oss videre. Turen gikk fra Kaupanger og opp til Nordre Demma. Der slo vi leir i to netter og hadde en dagstur opp til Store Haugmelen. Læringsmålene gikk ut på å orientere seg fram til leir, etablere leirplass, samt sporløs ferdsel og matlaging på bål og i kokegrop. På bakgrunn at vi ikke kjente gruppa la vi opp til en rolig tur med lav terskel til kunnskap. Det viste seg at noen i gruppa var svært erfarne, mens andre ikke hadde vært så mye på tur. Det førte til at det var gode læringsforhold i gruppa. Planen vår gikk ut på å gi elevene en god og avslappende naturopplevelse med sikte på trivsel og god mat. Vi ønsket ikke å være tydelige ledere på turen, men lot heller studentene få oppgaver hvor de kunne jobbe i sitt eget tempo og samarbeide. Vi prøvde å bruke en induktiv metode så mye som mulig, men det var noen ganger vi måtte bryte inn og være en hjelpende hånd. Under oppsummeringa var alle på gruppa svært fornøyde med turen.

Gapahuk

Å sette opp gapahuk er en praktisk og enkel måte for å få ly fra vind og nedbør. Det er en fin måte og kunne bruke naturen på og til å finne seg et sted å overnatte. Noen gapahuker er bygget helt av naturen, med stokker og granbar som tak. Men man må alltid spørre grunneier om lov hvis man skal felle trær til å bygge gapahuk. En enklere og mindre skadelig måte og lage gapahuk på er å ha med seg en presenning eller en duk på tur. Det man trenger er en stor presenning, alt etter som hvor mange som skal overnatte inni gapahuken. Denne kan ofte henge brettet utenpå sekken og tar ofte mindre plass enn et telt. Deretter trenger man hyssing eller taustumper.

Stor gapahuk med to presenninger og stokker. Foto: Gjermund Engh

Når man skal sette opp gapahuken finner man et flat og mykt sted mellom to trær. Avstanden mellom trærne avhenger av hvor mange det skal kunne være plass til. Så henger man opp hyssingen mellom de to trærne, det trenger ikke være høyere enn en halvannen meter ca. over bakken. Deretter henger man presenningen opp mellom de to trærne, på langs over hyssingen. Slik at det dannes et skråtak nedover, det er viktig at man setter opp gapahuken mot der vinden blåser fra. Det er litt kjipt når vinden blåser inn i gapahuken, det kan også føre til at den revner lettere. Man kan godt ha litt av duken nedover på skrå på den andre siden av hyssingen, for å beskytte mot nedbør. I enden av skråtaket kan man feste duken med store steiner eller stokker. Man kan også knyte den lavt fast i trær på hullene i enden på presenningen. Et triks for kunne knyte fast tråden midt på duken, er å holde en kongle inntil under duken og knyte tråden fast rundt kongla ovenfra. På den måten kan man løfte taket litt innvendig, siden det er fort gjort at det synker når duken blir for stor eller det kommer nedbør. Et annet triks er å spikke lange stokker man kan sette under duken inni gapahuken. Det er viktig at taket er så skrått som mulig og at det ikke har muligheten for å danne seg vanndammer på taket. På sidene av gapahuken kan man sette opp sekkene eller brette duken ned for ekstra ly for vinden. En perfekt gapahuk har gjerne et stramt tak med et fint leirbål plasser foran. Da kan man ligge inne å kose seg i gapahuken mens man stirrer endeløst inn i bålet.

Kilder:

Mytting, I., Bischoff, A. Friluftsliv, 2005, Gyldendal Forlag, Oslo.

Friluftrådenes Landsforbund, Litt om gapahuk, hentet 20.11.14 fra http://www.friluftsrad.no/file=4927

Buldretur til Veitastrond

Klassen dro til Veitastrond for å buldre, det var en strålende dag i august som ble en perfekt dag med klatring i bar overkropp og en gutt på 22 år som ble fort bitt av basillen. Jeg hadde ikke klatra så mye før og var litt redd for klatring, men på buldringa så var jeg ikke så redd og fikk utfolda bevegelsene mine fullt ut og opplevde en god mestringsfølelse. Dette hadde jeg lyst til å gjøre mer av!

«Klatring er å utforske vertikale bevegelser» (Tronstad, 2012)

Buldring

Ordet buldring stammer fra det engelske ordet «Boulder» som betyr rund kampestein. Buldring i dag innebærer klatring, nettopp på slike kampesteiner. Den har utviklet seg til en egen sport og i dag har vi mange buldrevegger og buldrerom rundt om i landet. Buldrekonkurranser har også blitt svært utbredt. Buldring brukes som trening til klatring, det gjør det enklere å trene på ting du ikke er god på. Det er f.eks. vanskeligere å trene på et riss i et klatrefellt som befinner seg 6 bolter oppe i fjellveggen. Man blir ofte utslitt på vei opp og klarer ikke legge inn så mange forsøk på å klare utfordringen. Men i buldring kan du ta så mange forsøk du vil, samtidig som du kan ha lange pauser. Det er både sosialt og gøy, man er ikke bare i et taulag som i klatring, men man kan være en hel gjeng. Man sikrer hverandre og hjelper hverandre med å finne nye tak.

Sveinung sikrer meg varsomt. Foto: Tom Arne Grini

I buldring er det bare bevegelsene som teller, det er ikke som klatring der du trenger tau og sele osv. Du trenger bare et par klatresko og en kalkpose, så er du klar! Man trenger ikke konsentrere seg om å sette sikringer og kan bare fokusere fullt ut på takene og finne grepene en skal gjøre. Det er også en psykisk mindre faktor som spiller inn, du faller ikke like høyt og vondt som du kan gjøre når du klatrer på led i klatring f.eks. Utvikling av crash-pads har også gjort det til at man kan klatre litt høyere når man buldrer. Crash-pads er store matter som man kan legge under veggen der man buldrer. Utendørs under den som buldrer skal det alltid stå en som sikrer med armene opp. Oppgaven til sikreren er å styre klatreren som faller ned mot matta. Ved et fall er det viktig at man prøver å dytte overkroppen til den som faller, slik at klatreren får retta seg ut i lufta og kan lande på beina på matta. 

Kilder:

Tronstad, S. Innføring i klatring 2012, Akilles forlag

Padle og rotur i vakre Solund

Fagblogg Solund

Det var en lang reise og komme seg fram til Litle Færøy som ligger ytterst i Sognefjorden ut mot havet. Der skulle vi overnatte i store lagstelt i fire dager som bestod av 2 dager med havkajakk grunnkurs og 2 dager med roing i gamle norske bruksbåter. Målet med turen var å få kunnskap og erfaring med aktiviteter knyttet til kystfriluftsliv. Samt få kunnskap om trygg gjennomføring av kystfriluftsliv, kystliv, bruk av tradisjonsbåter og havpadling for grupper. Etter bestått kurs fikk vi våtkort i havkajakk.

Klassen tok årene fatt! Foto: Anette Catrin Olsen

En kajakk er ganske manøvrerlig hvis man kan ulike padleteknikker. Her vil jeg redegjøre for noen enkle tak som gjør det lettere og mer effektivt å manøvrere kajakken. 

Framdriftstak

Framdriftstaket er det taket du bruker til å padle kajakken mest mulig effektivt framover. Dette taket kan høres veldig enkelt ut, men det tar tid å lære seg effektive framdriftstak. En kajakk har lett for å svinge automatisk når du prøver å padle rett fram. Det kan ofte skyldes fordi man er sterkere i den ene armen og legger mer kraft i padletaket. De fleste nybegynnere bruker mest armene når de padler, dette blir fort slitsomt og er feil teknikk. Riktig teknikk går ut på å bruke hele kroppen når du padler. Musklene i både rygg, mage, skuldre, bryst, hofte og lår er sentrale.

Utførelse:
Man begynner med å vri kroppen langt fram på den siden man skal padle. Samtidig strekker man åra langt fram og stikker den ned i vannet. Bruk strake armer når du trekker åra bakover langs båten og husk og vri kroppen samtidig. Overkroppen skal vri seg samtidig med taket, derfor er det viktig og at du skal ha nesten strake armer. Åra løfter du opp, når den har passer ca. hofta. Så vrir du overkroppen andre veien framover og tar det samme padletaket på andre siden.

Styretak:
Styretak brukes for å få en effektiv kursendring, for eksempel for å snu 180 grader. Dette taket er ikke så effektivt for å få framdrift, men brukes mye av nybegynnere. Man får størst svingeffekt ved å vri seg så langt bak som mulig. Du setter åra i vannet så nærme akterstevnen som mulig. Deretter fører du åra framover i en bue mot baugen. Overkroppen følger etter i samme bevegelse som åra, fortsatt like viktig og ikke glemme å bruke overkroppen!

Sveipetak:
Sveipetaket er nesten det samme som styretaket, bare at nå padler du riktig vei med åra. Du drar åra fra baugen i en stor bue og bakover mot akterenden. Du vil svinge til den motsatte siden av der du har åra. Jo større buen er i vannet, jo større svingeffekt får du. På denne måten får du samtidig framdrift og kursendring. Det vil svinge litt mindre enn et styretak, men sveipetaket kan brukes oftere etter hverandre.

Felles for sveipetak og styretak er at skuldrene kan få en sårbar posisjon i og med at man strekker armen langt ut fra kroppen og må bruke mye krefter. Da er det viktig at du holder brystkassa di parallelt med åreskaftet hele tiden når du vrir overkroppen og padler. Trenger du å svinge kraftig, kan man kombinere sveipe og styretak på hver sin side av kajakken.

Støttetak:
Støttetak brukes for å redde deg ut av ustøe situasjoner. Eks. hvis det er høye bølger eller kajakken får et byks og blir ustødig. Dette taket er viktig å kunne, åra gir bedre balanse enn f. eks å bruke kroppen til å redde deg inn. Man vrir åreskaftet slik at baksiden av årebladet ligger horisontalt med vannoverflaten. Så presser man åra ned i vannet, eller slår det ned. Da vil man kjenne at dette løfter deg opp ganske godt. Dette støttetaket kan brukes når kajakken nesten er opp ned i vannet til og med. Men det er viktig at bevegelsen skjer fort, hvis ikke så vil årebladet synke ned i vannet. I tillegg må du bruke overkroppen til å lene deg inn mot senter av kajakken, da vil kajakken rette seg enkelt opp.

Kilder:

Køhn, Ø., Rishovd, H. Kajakk guiden hentet 19.11.14 fra http://kajakk-guiden.no/padleteknikk/  

Strålende dager i Norges nasjonale fjell!

Topptur Hurrungane

Vi dro til Hurrungane og slo opp leir i Ringsdalen og sov der to netter. Derfra hadde vi mange muligheter til å velge hvilke toppturer vi kunne gå på. VI hadde strålende sol alle dagene som gjorde det til en fantastisk vårskitur uten like. Første dagen da vi kom opp hadde vi repetisjon i redning på bre, men denne gangen hadde vi ski på beina og brukte snøanker som standplass. Dette var krevende og mange som hadde glemt hvordan det gjøres og det var godt å få en oppfriskning. Vi hadde også repetisjon på GPS. Det nye læringstemaet denne dagen var snøbakketeknikk. Neste dag gikk turen opp til fantastiske Ringstind, dette var en fin skitur der vi fikk bruk for mye av læringen vår. Andre dagen gikk vi en fin og rolig tur opp på Lauvnostind.

På vei opp mot majestetiske Sore Ringstind. Bilde: Gjermund Engh

På vei opp til Ringstind måtte vi bruke stegjern og isøks. Vi hadde øvd oss på hva vi skulle gjøre hvis vi falt og kunne redde oss med isøks. Hvordan vi skulle snu med ski i bratt terreng, såkalt lappekast, og hvordan vi skulle ta av og på skiene i bratt terreng. Hvis det er veldig bratt kan man feste skiene på ryggsekken og gå opp på beina. Er det isete er det mye tryggere og lettere å gå med stegjern på og lage seg spor med skoa til å klatre opp bratte heng.

Skia på ryggen. Foto: Gjermund Engh

Stegjern 

Når man går med stegjern er det viktig og gå med breie bein. Man må passe på hele tiden å ha et godt feste med den ene foten før man løfter den andre. Det er ideelt å ha så mange tagger i stegjernet festet i snøen som mulig. Isøksa bruker du til å stabilisere deg og holde deg fast i. Den skal alltid holdes innerst mot det bratte henget. Hvis man faller er det de første meterne som er livsviktige, man vil etter hvert få raskt større fart og det blir vanskeligere å kunne stoppe opp. For å stoppe legger du den ene hånden rundt tverrbladet og den andre rundt skaftet. Så forsøker du å legge deg på isøksen slik at bladet trykkes hardt ned i isen.(Breboka, 2001) Pass på at du har bøyde knær så stegjerna kommer opp av bakken, de kan lett sette seg fast og du kan brekke ankelen.

Oppbremsing og bremsegrep på isøksa. Illustrasjon: Breboka, DNT 2001

En feil vi gjorde var å gå ganske lettkledd oppover når vi brukte stegjern i det bratteste terrenget. Hadde vi falt og ramla nedover snøen ville vi fått store vonde skrubbsår. Så man bør alltid bruke hansker og være ganske tildekket på armer og bein når man klatrer i snø og is.

Kilder:

- DNT. 2001 Breboka. Oslo. Sentraltrykkeriet

Egenferd Turtagrø

Mye turplanlegging

Da vi skulle på egenferd hadde vi først planlagt en femdagers rute som gikk fra Turtagrø til Tyin. På den første etappen måtte vi gå i gjennom Keiserpasset som er et smalt pass og kunne være utsatt for skred. På grunn av værmelding og økt skredfare valgte vi å legge turen et annet sted. Da ble vi enige om å gå fra Tyin til Beitostølen, det var meldt dårlig vær den første dagen, så vi ventet en dag ekstra med å gå. Dagen før planlagt avreise skadet jeg ankelen litt og kvelden før tråkket Sveinung på en spiker. Dette førte til at gruppens fysiske form var litt nedsatt, men vi ville likevel komme oss på tur og prøve. Nok en turplan gikk i vasken og vi bestemte oss for å dra opp til Turtagrø og ta det derfra. Motivasjonen i gruppa var allerede litt punktert og det endte med at vi sov i telt på Turtagrø to netter og gikk småturer på dagen. En siste plan var evt. å gå til hytta i Stølsdalen, men dette ble det heller ikke noe av. Alt i alt lagde vi tre forskjellige turplaner der vi gikk nøye gjennom skredfarlige områder. Dette var god læring og vi ble gode på turplanlegging. På Turtagrø fikk vi også praktisert ulike metoder for å teste stabilitet i snøen.  

ECT

Snøfall og temperaturer gjør at det finnes ulike snølag nede i snøen. Å gjøre ulike tester i snøen kan hjelpe deg å finne ut hvor mye kraft som skal til for at det skal kunne løse ut et skred. ECT (Extended Column Test) er en test som tester styrken til det svake laget i snøen og evnen til forplantning av brudd.

For å lage en ECT test skjærer du ut en søyle i snøen ved hjelp av snøsag, hyssing og to søkestenger. Den bør være ca. 90 cm bred og 30 cm på kortsidene. Man plasserer de to søkestengene 30cm inn i hvert sitt hjørne av søylen og drar en tråd mellom dem. Hyssingen fungerer som en snøsag på baksiden av søylen. Man drar hyssingen frem og tilbake nedover i snøen for å skjære ut en søyle. Det bør være noen knuter på hyssingen, slik at den vil kunne kutte snøen lettere nedover. Dybden bør være mellom 1 – 1,2 m. Det gjelder at sidene av søyla er jevne og glatte slik at søyla kan glide lett fram. Har man gjort det riktig vil man kunne se de ulike lagene nedover i snøen på framsiden.

Når man utfører testen plasserer man spadebladet ned på en av sidene på søylen. Så skal man teste belastningen øverst på snøen for å se når et lag evt. løser ut. Slå på spaden og tell antall slag. Først 10 slag med håndleddet, så 10 med albuen og så 10 slag med hele armen. Merk deg hvor mange slag som skal til før det første laget løsner ut, det kalles initialbrudd. Så fortsetter du å slå helt til man ser det totale bruddet i hele søylen. «Utviklerne av ECT-testen sier at det vesentligste for testen er differansen i antall slag mellom initialbruddet og totalbruddet, og ikke antall slag.» (Brattlien, 2012, s. 137) Det er ustabile forhold i snøen hvis totalbruddet løsner av slag samtidig som initialbruddet. «De sier at det er stabile forhold dersom det er mer enn ett slag forskjell mellom initialbrudd og totalbrudd.» (Brattlien, 2012, s.138)

Kilder:

- Brattlien, K. (2012) Den lille snøskredboka. Oslo. Fri Flyt AS

- Simenhois, R. The extende column test: A way to asses the snowpack fracture propagation propensity

http://www.avalanche.org/moonstone/SnowMechanics/Propagation%20Propensity%20articles.TAR%2027.4.pdf (lest. 14.05.2014)

Rigging av telteir vinterstid

Teltoppsett på vinterstid.

Høyt i vinterfjellet kan det være vanskelig å finne et lunt sted å sette opp teltet.  Man kan finne lunefulle steder i le av oppstikkende høyder.  Trange søkk, daler og skar bør man unngå fordi der samler vinden seg opp og fungerer som en trakt. Man skal være forsiktig med å legge seg under skavler som kan oppbygge seg av vinden og senere å utløse skred. «Der som det er vanskelig å finne le for vinde i fra flere retninger samtidig, bør man prioritere le for fremherskende vindretning» (Horgen, 2010, s.244) Finner man ikke et sted med le for vinden kan man ganske så enkelt bygge en lemur foran teltet.  

Foto: Tom Arne Grini

Man setter teltet med den ene kortsiden opp mot vinden slik at man ikke trenger å bygge så bre lemur. Denne bør være ca. like høy som teltet og ligge 1,5 – 2m fra teltets kortside. Lemuren skal være en halvsirkel formet med vindens retning slik at vinden blåser over og ved siden av teltet.  Den bygges lett med store blokker, derfor er det lurt å ha med seg snøsag når man er på en slik tur. Muren må være helt tett, små hull kan lett blir større når vinden får grep i snøen. Det er lurt å ha inngangen i teltet lengst vekk fra teltet fordi det ofte vil samle seg snø i form av turbulens mellom leveggen og teltet.

 

Oppsett av teltleir. Illustrasjon: Horgen, 2010

Er det mye vind kan man bygge lemur før man setter opp teltet. Det er lurt å tråkke godt med skiene på plassen der man skal slå opp teltet. Da blir snøen fastere og man får et fint gulv å kunne ligge på. Når man slår opp teltet er det viktig at teltstengene står rett ovenfor hverandre, slik at teltet står rett. Blir det skeivt kan vinden lett ta tak i teltet og etterstramming av bardunene hjelper mot blafring i teltet. Inne i forteltet graver man en kuldegrop ned i bakken slik at man kan stå inne i forteltet. Dette gjør det enkelt å lage mat og man kan bruke gropen til å gå på do rett før man slår ned teltet om morgenen. Rundt teltet tetter man igjen med snø slik at teltet blir isolert nede langs sidene. Lufting i teltet er viktig for å forhindre kondens, mange opplever å stå opp om morgenen og teltet er fullt av rim innvendig. For å forhindre dette er det lurt å ha begge lukene på teltet åpen i hver ende, glidelåsen på innerteltet bør da være åpne i taket. Dette fører til at lufta får strømmet ut. 

Kilder:

- Horgen, A. (2010) Friluftslivveiledning Vinterstid. Kristiansand. Høyskoleforlaget.