Egenferd Turtagrø

Mye turplanlegging

Da vi skulle på egenferd hadde vi først planlagt en femdagers rute som gikk fra Turtagrø til Tyin. På den første etappen måtte vi gå i gjennom Keiserpasset som er et smalt pass og kunne være utsatt for skred. På grunn av værmelding og økt skredfare valgte vi å legge turen et annet sted. Da ble vi enige om å gå fra Tyin til Beitostølen, det var meldt dårlig vær den første dagen, så vi ventet en dag ekstra med å gå. Dagen før planlagt avreise skadet jeg ankelen litt og kvelden før tråkket Sveinung på en spiker. Dette førte til at gruppens fysiske form var litt nedsatt, men vi ville likevel komme oss på tur og prøve. Nok en turplan gikk i vasken og vi bestemte oss for å dra opp til Turtagrø og ta det derfra. Motivasjonen i gruppa var allerede litt punktert og det endte med at vi sov i telt på Turtagrø to netter og gikk småturer på dagen. En siste plan var evt. å gå til hytta i Stølsdalen, men dette ble det heller ikke noe av. Alt i alt lagde vi tre forskjellige turplaner der vi gikk nøye gjennom skredfarlige områder. Dette var god læring og vi ble gode på turplanlegging. På Turtagrø fikk vi også praktisert ulike metoder for å teste stabilitet i snøen.  

ECT

Snøfall og temperaturer gjør at det finnes ulike snølag nede i snøen. Å gjøre ulike tester i snøen kan hjelpe deg å finne ut hvor mye kraft som skal til for at det skal kunne løse ut et skred. ECT (Extended Column Test) er en test som tester styrken til det svake laget i snøen og evnen til forplantning av brudd.

For å lage en ECT test skjærer du ut en søyle i snøen ved hjelp av snøsag, hyssing og to søkestenger. Den bør være ca. 90 cm bred og 30 cm på kortsidene. Man plasserer de to søkestengene 30cm inn i hvert sitt hjørne av søylen og drar en tråd mellom dem. Hyssingen fungerer som en snøsag på baksiden av søylen. Man drar hyssingen frem og tilbake nedover i snøen for å skjære ut en søyle. Det bør være noen knuter på hyssingen, slik at den vil kunne kutte snøen lettere nedover. Dybden bør være mellom 1 – 1,2 m. Det gjelder at sidene av søyla er jevne og glatte slik at søyla kan glide lett fram. Har man gjort det riktig vil man kunne se de ulike lagene nedover i snøen på framsiden.

Når man utfører testen plasserer man spadebladet ned på en av sidene på søylen. Så skal man teste belastningen øverst på snøen for å se når et lag evt. løser ut. Slå på spaden og tell antall slag. Først 10 slag med håndleddet, så 10 med albuen og så 10 slag med hele armen. Merk deg hvor mange slag som skal til før det første laget løsner ut, det kalles initialbrudd. Så fortsetter du å slå helt til man ser det totale bruddet i hele søylen. «Utviklerne av ECT-testen sier at det vesentligste for testen er differansen i antall slag mellom initialbruddet og totalbruddet, og ikke antall slag.» (Brattlien, 2012, s. 137) Det er ustabile forhold i snøen hvis totalbruddet løsner av slag samtidig som initialbruddet. «De sier at det er stabile forhold dersom det er mer enn ett slag forskjell mellom initialbrudd og totalbrudd.» (Brattlien, 2012, s.138)

Kilder:

- Brattlien, K. (2012) Den lille snøskredboka. Oslo. Fri Flyt AS

- Simenhois, R. The extende column test: A way to asses the snowpack fracture propagation propensity

http://www.avalanche.org/moonstone/SnowMechanics/Propagation%20Propensity%20articles.TAR%2027.4.pdf (lest. 14.05.2014)

Rigging av telteir vinterstid

Teltoppsett på vinterstid.

Høyt i vinterfjellet kan det være vanskelig å finne et lunt sted å sette opp teltet.  Man kan finne lunefulle steder i le av oppstikkende høyder.  Trange søkk, daler og skar bør man unngå fordi der samler vinden seg opp og fungerer som en trakt. Man skal være forsiktig med å legge seg under skavler som kan oppbygge seg av vinden og senere å utløse skred. «Der som det er vanskelig å finne le for vinde i fra flere retninger samtidig, bør man prioritere le for fremherskende vindretning» (Horgen, 2010, s.244) Finner man ikke et sted med le for vinden kan man ganske så enkelt bygge en lemur foran teltet.  

Foto: Tom Arne Grini

Man setter teltet med den ene kortsiden opp mot vinden slik at man ikke trenger å bygge så bre lemur. Denne bør være ca. like høy som teltet og ligge 1,5 – 2m fra teltets kortside. Lemuren skal være en halvsirkel formet med vindens retning slik at vinden blåser over og ved siden av teltet.  Den bygges lett med store blokker, derfor er det lurt å ha med seg snøsag når man er på en slik tur. Muren må være helt tett, små hull kan lett blir større når vinden får grep i snøen. Det er lurt å ha inngangen i teltet lengst vekk fra teltet fordi det ofte vil samle seg snø i form av turbulens mellom leveggen og teltet.

 

Oppsett av teltleir. Illustrasjon: Horgen, 2010

Er det mye vind kan man bygge lemur før man setter opp teltet. Det er lurt å tråkke godt med skiene på plassen der man skal slå opp teltet. Da blir snøen fastere og man får et fint gulv å kunne ligge på. Når man slår opp teltet er det viktig at teltstengene står rett ovenfor hverandre, slik at teltet står rett. Blir det skeivt kan vinden lett ta tak i teltet og etterstramming av bardunene hjelper mot blafring i teltet. Inne i forteltet graver man en kuldegrop ned i bakken slik at man kan stå inne i forteltet. Dette gjør det enkelt å lage mat og man kan bruke gropen til å gå på do rett før man slår ned teltet om morgenen. Rundt teltet tetter man igjen med snø slik at teltet blir isolert nede langs sidene. Lufting i teltet er viktig for å forhindre kondens, mange opplever å stå opp om morgenen og teltet er fullt av rim innvendig. For å forhindre dette er det lurt å ha begge lukene på teltet åpen i hver ende, glidelåsen på innerteltet bør da være åpne i taket. Dette fører til at lufta får strømmet ut. 

Kilder:

- Horgen, A. (2010) Friluftslivveiledning Vinterstid. Kristiansand. Høyskoleforlaget.

Vintertur Hemsedalsfjellet

Vi skulle gå en 5 dagers vintertur fra Breistølen til Hemsedal. Det var meldt kaldt vær og mye vind, noe som gjorde turen vår ekstra krevende og desto mer lærerik. Vi delte oss i to stor grupper og det var 9 personer på min gruppe pluss veileder. Innad i gruppa var vi fordelt på tre teltgrupper. Vi var godt kledd, men begynte å fryse hvis vi stod for lenge stille. Været førte til at det var dårlig sikt og vanskeligere å orientere seg framover i «vanlig» tempo. Allerede på første etappe mistet gruppene hverandre, men vi hadde alt vi trengte for å kunne overleve. Gruppene fikk ikke kontakt med hverandre før den 3. dagen pga. dårlig mobildekning. På turen byttet teltgruppene på å gå foran og navigere i den dårlige sikten. Det var svært kaldt og mye vind mesteparten av turen. Gjennomsnittlig hadde vi alt fra laber bris, frisk bris til liten kuling. På det verste hadde vi sterk kuling og fjellet stod i kok. «Det er svært vanskelig å gå på ski. Snøfokk setter ned sikten til under 100 meter. Det er umulig og orientere seg i terrenget.» (Horgen, 2010, s.69) Det kom bare noen få ganger, heldigvis klarte vi å navigere oss fremover, men gikk betydelige saktere. Dette resulterte blant annet til at vi ikke nådde fram til Hemsedal og måtte avslutte turen en dag for tidlig.

Mye vind og tett bekledning. Foto: Rikke Wølneberg

Frostskader

Når man er på vinterfjellet er det viktig å kle seg godt. Folk fryser fordi de er for dårlig kledd eller fordi de står for mye stille. Det er ikke noe gøy å fryse og faren for og få frostskader er svært høy, spesielt ved mye vind. På vinterfjellet er ansiktet, tær og fingre mest utsatt for frostskader. Symptomene er prikking i huden, hvite flekker, smerte og nedsatt følelse på hudområdet. Det er viktig at man behandler frostskaden så fort man for øyet på den. Derfor er det viktig at man følger nøye med på ansiktet til hverandre når vi er på en slik tur. Å gå med skibriller og dekke ansiktet hjelper mye, men så fort man får en liten glippe kan en frostskade utarte seg raskt hvis man går i sterk motvind. Hvis man får en frostskade er det viktig å få behandlet den så fort som mulig. Søke ly, slå opp telt og sørge for oppvarming av skadestedet. Hud mot hud er det beste som hjelper, man må ikke gni på huden, men heller å sørge for å varme opp laget i huden med annen varme. «Fingrer kan puttes i armhulen, kinn og ører mot en varm håndflate, og føttene mot magen til en turkamerat.» (Horgen, 2010, s. 282) Det er viktig og sørge for at frostskaden er godt beskyttet mot nye forfrysninger hvis man velger å fortsette turen. En ullsokk i ansiktet kan for eksempel hjelpe godt. Har man først fått en frostskade, er sjansen større for at man vil få det igjen ved senere anledninger. Så det er viktig å kle seg godt og gjøre tiltak med en gang man kjenner noe i huden. 

Kilder:

- Horgen, A. (2010) Friluftslivveiledning vinterstid. Krisitansand. Høyskoleforlaget.

Vintertur med førstehjelp

Fagblogg vintertur med førstehjelp

Klassen skulle gå fra Haukåsen flyplass og opp til Lingesete. Hovedmålet for turen var å teste ut personlig utstyr og fellesutstyr i forkant av vintertur uke 5. Målet var å få erfaring og kunnskap om leirliv på vinter, sett opp telt, bygge levegger, latrine etc), bruk av kokeapparater i telt, vinterorientering og tilpasning av skiutstyr. Vi skulle også ha ulike førsthjelpscaser der vi fikk praktisert førstehjelp.

Før vi startet fra Haukåsen flyplass diskuterte vi utstyr og ski/skismurning. Vi fikk justert og tilpasset sekkene og pulkene våre. Vi skulle orientere gruppevis fram til leirplassen. Da vi kom fram etablerte vi leirplass og bygde levegger (for øvingen sin del) og latrine. På torsdag dro vi fra leirplassen og hadde ulike førstehjelpsøvinger. En person fikk i oppgave og ha en form for skade, sjukdom som resten av gruppa ikke var klar over. Ulykkeshendelsen skulle komme overraskende på oss og gruppa skulle gjøre ulike tiltak for å lindre den skadede.

Nødkjelke

Det er viktig å øve på å lage en nødkjelke, hvis en evt. skade skulle oppstå. Da står man ikke uforberedt hvis en slik hendelse skulle oppstå. Det er viktig og stabiliserer personen og skaden godt. Mange alvorlige skadde personer bør ikke flyttes på uten at det er helsepersonell til stede. Dette kan være tilfeller som ryggskader, bevisstløse med hodeskader, bruddskader og indre blødninger. Men hvis vi befinner oss langt fra sivilisasjon og har vanskeligheter med å få hjelp må vi ty til andre alternativer for å frakte den skadde personen til der hjelp. «Nytten av transport må avveies mot den risiko og påkjenning dette påfører den skadde» (Fauske, 2012, s. 25)

På vinterstid kan det være kjekt å bruke ski og spader til å lage en nødkjelke. Det er også viktig og sørge for at den skadede personen holder seg varm. Ha gjerne et liggeunderlag nederst. Tau, spadeskaft og skistaver kan brukes til å lage kjelken stabil og solid. Man vil helst unngå at kjelken går i stykker og at den en skadede får det verre.  

Forslag til skikjelke. Illsutrasjon: Fauske, 2012)

Det finnes mange måter å bygge en kjelke på. Dette er en måte, men det finnes mange andre varianter, gjelder bare å være litt kreativ. Denne versjonen egner seg godt for frakt nedover i bratt terreng. Man fester skituppene oppe i spadebladet slik at det blir dannet en V-form. Dette gjør at kjelken vil bremse automatisk og det blir lettere å kunne styre den. På tvers over bindingene fester man spadeskaftet for å gjøre kjelken stabil. Så fester man et nytt spadeblad i midten, det er også her den skadde vil kunne ligge. Staver festes bak og foran for å kunne fungere som bremsing og stabilitet.

Kilder:

- Fauske, L og Bruland, S.B. (2012) Førstehjelp på tur. Oslo. Fri Flyt AS 

Skogstur

Kosetur

Klassen dro samlet til Bjørkestølen som ligger under Storehaugen, der skulle vi være samlet i 2 dager. Vi hadde blitt delt opp i grupper på forhånd som vi skulle sove sammen med og lage egne leirplasser og selvlagd mat. Tredje dagen skulle alle ha ett solodøgn hver der vi skulle overnatte helt alene i skogen og klare oss selv. Den siste dagen skulle vi samles innad i gruppa igjen og reise hjem dagen etterpå. Dette var en hyggelig tur som inneholdt mye vedsanking og matlaging. Målet for turen var å kose seg og lære mye om grunnleggende friluftsliv. Vi lærte bl.a. hvordan man lagde sjusteinsovn, kokegrop, badstu, sollur, kullstifter, gapahuk etc.

Naturlig ovn. Bilde: Jonas Lillebø

Kokegrop:

Kokegrop brukes for å tørrkoke innpakket mat. Det tar ofte lang tid, men er en fin måte til å tilberede poteter, kjøtt og fisk f.eks. Noe som kan være vanskelig og få gjort på et bål. Vi tilberedet et 3kg stort lammelår og la det oppe i kokegropa. Det ble en suksess og var noe av det beste jeg hadde spist på tur noen sinne!

Laging av kokegrop:

Illustrasjon av kokegrop trinn for trinn. Kilde: Mytting, 2005

1. Man graver et stort hull i jorda. Det bør ikke være for stort, men slik at du får pakket steiner rundt maten du har oppi. Ta vare på torven du graver opp, det skal brukes senere.

2. Deretter finner du store steiner til å dekke hele gropa, plasser dem i bunn og på sidene.

3. Så lager man et stort på bål nede i gropa. Pass på at det blir godt og varmt og la bålet brenne opp. Dette gjør at steinene oppe i gropa skal blir varme.

4. Når bålet er brent opp og steinene er varme nok, fjerner man evt. store rester og glørne fra gropa. Så legger man den innpakket maten i folie ned i gropa.

5. Maten i folien blir dekket til med de varme steinene. Så tetter man toppen av gropa med gresstorv. Pass på at det blir helt tett og at ikke noe røyk fyker opp. Det skal være helt lufttett for at gropa skal holde mest mulig på varmen.

6. Når maten har fått godgjort seg lenge nok, graver du opp maten igjen. Koketiden kan variere fra 20 minutter til 3 timer ut i fra hva slags mat du lager. Lammelåret vårt på 3kg, brukte ca 3 timer og ble helt perfekt!

Kilder:

Mytting. I. (2005) Friluftsliv. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Veiledertur med kano på Veitastrondsvatnet

Kanotur

Veitastrondsvatnet. Bilde: Gjermund Engh

Vi skulle padle kano på Veitastrondsvatnet. Dette var i sent oktober og vannet var svært kaldt. Bruk av kano på veiledertur hadde aldri vært gjennomført før og lærerne var litt tvilsomme til turen, men vi fikk lov til å gjennomføre den. Vi var 6 stykker som dro på tur og brukte tre kanoer. Jeg og de to veilederne fra B3 friluftsliv hadde henholdsvis god padleerfaring fra før av og gikk sammen med hver vår B1 student i hver vår kano. Dette gjorde at det var tryggere å padle. Vi padlet to og to og holdt oss maksimum 10 meter i fra land hele tiden. Vi hadde ikke klart å svømme langt i det iskalde vannet. Vi hadde medvind med oss den første dagen, så da gikk det raskt før vi var framme til leirplassen. Vi var heldig med været under hele oppholdet, men det hadde regnet ganske mye tidligere og vi hadde vanskeligheter med å finne tørr ved til å fyre bål. Andre dagen hadde vi tenkt å padle et stykke videre innover Veitastrondsvatnet. Det blåste mye og sjøen var veldig urolig så vi padlet bare et lite stykke før vi valgte å snu og sov på den samme leirplassen. Siste dagen var det strålende sol og nesten flat vann. Som resulterte i at vi kunne padle en kortere tur hjem igjen. Mens vi padlet øvde vi på ulike tak for å styre kanoen. Å padle kano kan være vanskeligere enn man tror, det kan fort gå litt i sikk-sakk de første turene. Det er alltid den bak som har ansvaret for å styre, mens den fremste skal fungere som motor og speider. Her har jeg forklart 3 ulike måter man kan styre på.  

Styretak:

Illustrasjon: Mytting, 2010

Det fungerer som et vanlig drivtak, men på slutten så vrir du årebladet 90 grader slik at det blir liggende inntil båtsiden bak padleren som et ror. Da holder du igjen kanoen og den svinger til samme side som du har åra på.

J-tak:

Illustrasjon: Mytting, 2010

Svinger til samme side som den bakerste padleren har åra på. J-tak har fått navnet fordi taket ser ut som en J når du utfører det fra kanoen. Starter som et vanlig drivtak, men årebladet roteres utover på skrått vekk fra båten. Åra blir vendt til rorposisjon og presses utover. Svingeffekten blir større jo mer bladet blir presset utover fra båtsiden. Med dette taket mister man mindre framdrift og det er lettere å justere kursen raskt.

Sveipetak:

Illustrasjon: Mytting, 2010

Brukes for å svinge til motsatt side av den bakerste personens sitt åretak. Nesten det samme som drivtak, men åra går i en bue ut fra ripa på kanoen og avsluttes inntil båtsiden bak. Dette blir brukt for å bue rundt hindringer eller når vi skal legge til land. 

Her er en kul film som Niklas Fjellet laget fra turen! Enjoi :)

Kilder:

Mytting. I. (2005). Friluftsliv. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Mytting. I. (2010). Friluftsliv. 2. opplag Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Film: http://www.youtube.com/watch?v=7XEfHQOv6KU&feature=youtu.be 

Fil

Bretur

Avansert brevandring

Vi reiste til Jostedalen i pøsende regnvær der vi skulle gå på bre og sove i campinghytter i fem dager. Grunnen til at vi bodde i hytter var fordi da hadde vi muligheten til å tørke klær. Noe som vi var svært glade for, regnet plasket ned hver kveld. Første dag var vi på vei inn til Nigardsbreen, da hadde det regnet en god stund og vi kunne se flere bekker renne ned langs dalsidene. Det var unormalt mye vann som fosset ned fra fjellet. Dette gjorde det farlig for oss å gå inn til breen. Faren for jordskred var betydelig høy, vi observerte til og med flere steinras. Vi tok ingen sjanser og valgte å snu. Dette var alpine farer som veilederne våre var obs på. De andre dagene fikk vi godt på breen hver dag. Vi lærte hvordan man ferdes på bre ved å gå i taulag. Gjennomførte kameratredning, klatrer i sprekker og lærte utrolig mye om breen.

Nigardsbreen. Foto: Lena Straume

Turister på bre var noe vi så hver dag og noen ganger var det svært trafikkert enkelte steder på breen. Turistene hadde nokså enkelt utsyr på seg. Ikke var de godt nok påkledd heller, men de skulle heller ikke gå så langt. Olabukser og simple joggesko er ikke akkurat ideelt hvis man skal ferdes på bre. Man kan fort bli vått og kald, breen er også ofte veldig skitten på høsten. De hadde seletøyet og stegjern som var veldig enkelt, i tillegg gikk de veldig mange i taulaget med tett avstand mellom hverandre. De hadde forhåpentligvis en breguide med lang erfaring som gjorde sikre veivalg og hadde kontroll på turistene sine.

Folksomt. Foto: Lena Straume

Vi derimot, skulle utforske breen mer enn det turistene gjorde. Før vi skulle gå på bre hadde vi fått utdelt en del mer avansert utstyr som vi skulle ha på oss for å kunne gå sikkert i taulaget. Seletøyet vårt bestod av en kombinasjon mellom en bryst- og sittesele. Festepunktet til tauet var da mer midt på tyngdepunktet til kroppen. Hvis man skulle falle ned en sprekk ville man henge mer «behagelig» og sikkert. Stegjerna hadde vi stilt inn på forhånd så de passet fjellskoa våre. Vi hadde hver vår isøks og hjelm på hodet. Solbriller var veldig viktig og ha på, faren for å bli snøblind er stor når man ferdes så lenge på bre i flere dager. 

Kameratsjekk og terping på knuter. Foto: Lena Straume

Forankring mellom bryst- og sittesele. Foto: Lena Straume

Vi var 5 stykker i taulaget, hver person utstyrt med isskruer, slynger og karabiner slik at vi kunne skru sikringer og gå på utfordrende steder i isen. Sikkerhet står mye i fokus når man ferdes på bre og vi var nøye med alle sikringer som ble gjort. Hver gang vi skulle gå opp på breen utførte vi kameratsjekk på hverandre for å sjekke at selen og tauet var festet riktig. Til tider var det mye som skulle knytes i starten, men etter hvert ble alt automatisert og jeg følte meg trygg på alt utstyret.

Innhekting i isskrue. Foto: Lena Straume